Andre verdenskrig på Brattholmen

Jeg vil her i grove trekk prøve å fortelle hvordan krigsårene fra 1940-45 artet seg for familien Simonsen på Holmen og de som hadde tilknytning dit. Sommeren 2002 gav Gustav Simonsen, den yngste sønnen i familien Simonsen, ut boka "BRANNHØST" som skildrer disse årene på en veldig levende måte. Jeg har brukt denne boka som kilde til det jeg har skrevet her, i tillegg til en særoppgave i historie skrevet av min mor Inger Marie Hoem i 1965/66, "Indre Laksefjord i okkupasjonsårene 1940-45".

Krigen kommer til Indre Laksefjord

Den første kontakten med krigen for familien Simonsen på Holmen var på sommeren 1940 da tyskerne rekvirerte M/K "Heimdal", familien sin 36 fot store motorbåt, til et oppdrag ute i fjorden. Bare noen uker senere startet tyskerne med byggingen av et større kystbatteri på nordenden av Holmen. Herfra hadde tyskerne kontroll med alt som kom innover fjorden. Besetningen talte på det meste 150 mann. Byggingen av batteriet førte uvergelig til endringer i hverdagen på Holmen. Telegrafstasjonen ble beslaglagt, og alle samtaler måtte gå gjennom stasjonsvakten som var utplassert der. Alt av skytevåpen  og radioer ble beslaglagt som alle andre steder. "Heimdal" ble skyssbåt for tyskerne på Holmen, men de unngikk at den ble rekvirert fast.

Ellers fortsatte livet stort sett i sine vante former for befolkningen i Indre Laksefjord. Folk leverte fisk og handlet, plukket bær og egg og passet sine egne saker. Tyskerne lot folk være i fred, men de var også tvunget til å stå på godfot med befolkningen. De aller fleste var bondegutter eller bygutter fra sørlige strøk. De hadde ingen kunnskap om de omgivelsene og forholdene de skulle oppholde seg i. De trengte derfor hardt den lille velvilje de kunne få hos befolkningen ved å være "snille gutter". Men på tross av den forholdsvis fredelige stemningen følte folk at tyskerne var fremmede, de var fienden, og alt som kunne sette kjepper i hjulene for dem, frydet man seg over. Fyrlykten på Holmen ble stående midt inne på det tyske batteri området. Denne måtte passes ukentlig. I dårlig vær kunne man ikke gå i land på yttersiden, så da var eneste mulighet å gå gjennom hele befestningsområdet. Dette ble akseptert av tyskerne. Hans, som var den som oftest gjorde dette arbeidet, fikk dermed et godt innblikk i hva som foregikk der ute. Ulempen med matrasjoneringen merket befolkningen ikke så mye til her. Nesten alle hadde en ku eller to, og noen sauer og høns. Fjorden var i tillegg rik på fisk. De som hadde lurt unna et gevær kunne med forsiktighet skyte ryper og hare på fjellet og kobbe på sjøen. Man fikk dermed de knappe rasjonene til å strekke til.  

Men det foregikk farligere ting også. På Hitlers fødselsdag, 20 april 1942, deserterte en ung soldat fra batteriet på Holmen. Etter ett døgn oppe på øya, med hele batteriet i alarm, kom Gerhard Wasserstrass ned til husene. Med god hjelp fra Hans kommer han seg ombord i "Heimdal" som ligger ved kaia. Der oppholdt han seg i 3 døgn i lasterommet mens tyskerne leitet etter ham. Han ble så hentet av en annen motorbåt, "Bør", av folk fra Sommervik. De tar han med seg til østsiden av fjorden, hvor han gjemmer seg i gammer. Mat får han av "tilfeldige" skiløpere. Han går nå under dekknavnet "Eriksen". Neste vinter oppholder han seg på den veiløse og dermed tryggere vestsiden av fjorden. Mange, altfor mange visste om hvor Wasserstrass oppholdt seg og hvem som hadde hjulpet ham, og det er utrolig at ikke tyskerne fikk vite om i dette gjennom resten av krigen.

Rømming og brenning, november 1944  

Utover høsten 1944 forandret situasjonen seg. Forskjellige ordrer og kunngjøringer bekymret folk, og ryktene svirret om brenning av hus og mishandling av dyr. En av ordrene går ut på at alle menn mellom 18 og 40 år skal melde seg til tjeneste for tyskerne. Dette får mange til å bestemme seg for å rømme til fjells i tilfelle det blir gjennomført. Så kom evakueringsordren for alle langs riksveien og i de større fiskeværene. Folk strømmet til Holmen som jo er en øy, men litt senere kom ordren om at alle skulle evakueres sørover. Folk bestemmer seg for å rømme til fjells med de få eiendeler de får med seg. Mens dette pågår ruller finnmarksfronten fordi Laksefjorden på tur sørover, en evig strøm av mennesker av matriell. Den 1 november kommer to båter med de siste forsyninger til Holmen. Dette blir delt ut til de som hadde matkort på Holmen, og blir senere gjemt unna i steinurer. Planen er å bygge en gamme på vestsiden av fjorden, i Klokkervika. Der vil familien Simonsen og noen flere gjemme seg. I løpet av de første novemberdagene samlet det seg 36 mennesker der. Den 9 november brenner Holmen, og småstedene fra Klokkervik til Langøra den 10'de. M/K "Laksen" med norsk mannskap må føre den tyske brenningsgjengen. I de neste dagene opplever rømlingene i Klokkervika å nesten bli oppdaget av tyske patruljer, noe som medfører at de hele dagen mens det er lyst oppholder seg oppe på fjellet ovenfor gammen. Den 16 november drar familien Simonsen over til Holmen der de planlegger å bygge en gamme i Klokkervikbukta. Den 17 er de for første gang nede ved boplassen igjen, det er et fryktelig trist syn som møter dem. Alt er brent, kaia er sprengt og "Heimdal" er borte. Den 19 kan de flytte inn i den nye gammen, ni mennesker på ca 10 m² gulvflate. Den 20 sprenges brua over Adamsfossen og dagen etter brenner Kunes.

Vinteren 1944/45

I og med at brua over Adamsfossen var sprengt regnet folk med at tyskerne hadde trukket seg sørover og man begynte å ferdes forsiktig på havet og besøke hverandre i gammene. Dette var farefullt siden det fortsatt var mange tyskere langs kysten. Det ble også gjort forsøk på å opprette en administrasjon fra Varangertraktene som jo var befridd av russiske tropper. Peder Holt blir utnevnt til fylkesmann. Den 6 desember kommer Olaf Olsen, som har vært østpå i kontakt med norske myndigheter, til gammen med et brev som sier at Hans er blitt utnevnt til lensmann og forsyningssjef. I den anledning blir det bygget en liten sjå av rester etter bebyggelsen på Holmen som skulle brukes til å lagre forsyninger i. Laksefjordbotn begynner igjen å bli det knutepunktet som det var. Den 24 januar kom de etterlengtete forsyningene østfra. Det var Kalle Karlsen og fylkesmannen med M/K "Sverre". Neste dag var det mange mennesker og hentet varene sine. Hele resten av vinteren kom Kalle Karlsen med forsyninger på tross av den risikoen det var å ferdes til sjøs. For denne frivillige innsatsen fikk han i 1965 Kongens fortjenestemedalje i gull. Den 25 april begynte arbeidet med å reparere telefonlinjene på Kunes og vestover. Allerede den 30 april ble telefonapparatet montert i gammen på Holmen og man kunne få ferske nyheter fra den store verden. Og den 8 mai klokken 1800 kommer fredsbudskapet til Holmen. Krigen er Over. Den 17 mai flyttet familien Simonsen ut av gammen og ned til boplassen for å bygge opp den viktige, lille stedet på Brattholmen.